Har vi glemt noe på veien mot bærekraft i Norge?

NRK dokumentaren “Oppsynsmannen” og nyhetssaken “Norge i rødt hvitt og grått” (bildet over er lånt fra saken) var en vekker for mange om hvor mye natur som bygges ned. Er mer kunnskap alt som trengs for å bevare mer natur, eller må det annen lut til? Foto: NRK

Av Vegard Botterli, kommunikasjonsrådgiver

Riksrevisjonen retter sterk kritikk mot manglende naturdata når kommunene bygger ned sårbar natur. Samtidig har kunnskapen om norsk natur økt jevnt i årevis. Uten at det har endret naturforvaltningen noe særlig. Hva har vi oversett?

Etter 25 år med mål om kunnskapsbasert naturforvaltning har staten ennå ikke klart å stoppe uønsket nedbygging av natur i norske kommuner.

Riksrevisjonens hovedfunn:

• Norge bygger ned verdifull natur, og det er svakheter i kunnskapsgrunnlaget.

• Kartleggingen av naturverdier og klimaeffekter har for lavt omfang og for lav kvalitet til å gi myndighetene et godt beslutningsgrunnlag.

• Kommunene mangler ofte tilstrekkelig oversikt over naturverdier når arealbruk skal endres.

Men bærekraft kan ikke lages av naturvitenskap alene. En av årsakene til at vi ikke kommer i mål, er bruddet i forbindelsen mellom dem som sitter på kunnskapen, og dem som fatter vedtakene. Skal vi forstå bruddet, må vi se på modellen som styrer den forbindelsen.

«Mange kommuner har nå brukbar kompetanse, og det gjøres mye godt arbeid med kunnskapsinnhenting og utredninger. Samtidig er det ofte manglende politisk vilje, snarere enn kompetanse, som hindrer at naturmangfold blir ivaretatt.»

RIKSREVISJONEN (2026, s. 143)

Timeglassmodellen har stor påvirkning på hvordan kommuner styres. Mye tyder på at den bør justeres om norske kommuner skal klare å møte et stadig mer komplisert og datadrevet samfunn. Foto: Adobe

Timeglassmodellen – og sanden som renner utenfor

Med kommuneloven av 1992 fikk norske kommuner timeglassmodellen: Kommunikasjonen mellom politikere og administrasjon skulle dermed gå gjennom ordfører og kommunedirektør.

Øverst sitter kommunestyret og bestemmer. Nederst sitter administrasjonen med saksbehandling og gjennomføring. I den trange halsen mellom dem styrer ordfører og kommunedirektør informasjonsflyten.

Modellen er bygd på gode intensjoner. Den holder rollene klare og styringslinjen ren, og den fungerer godt i en saksbehandlende fase – der en sak skal debatteres, vedtas og settes ut i livet.

Problemet oppstår i den saksforberedendefasen, når natur møter kommunen som en kompleks samfunnsutfordring uten fasit. En modell laget for å overføre og styre informasjon er dårlig egnet til akkurat det.

Timeglassmodellen skaper ikke felles forståelse av kompleks kunnskap. Den transporterer – og begrenser – informasjon mellom to punkter.

Det er dette forskerne Christian Lo og Signy Irene Vabø tar tak i når de spør: «Farvel til timeglassmodellen?» I samme bok beskriver Inge Ryan, rådmann i Namsos, hvordan modellen ser ut i praksis.

Overskriftene stemmer, sier han. Men «så er det jo ikke sånn i virkeligheten». Det renner alltid sand utenfor timeglasset. Uformell kontakt, gråsoner og forsøk på å lodde hva som er politisk mulig og påvirke. Og jo mindre kommunen er, jo mer sand renner ofte utenfor.

Ryan maler et treffende bilde. Men legg merke til hva det gjør med den uformelle samhandlingen: Den behandles som en lekkasje. Gråsonene. Der fag og politikk snakker sammen. Blir noe som helst skal minimeres og ledes tilbake i kanal.

Bildet er fra ett av SEBANs kommuneverksteder. Når man tolker og forstår sammen, er det ofte lettere å komme til gode vedtak. Foto: Vegard Botterli

Kunnskap må bli til delt forståelse

Her ligger en viktig del av problemet. Naturkunnskap er ikke en informasjonspakke som automatisk blir til gode vedtak når den sendes gjennom systemet. Den er kompleks, usikker og full av avveininger.

Hva er «verdifull» natur akkurat her? Hvor mye belastning tåler dette området? Hvordan veier vi et irreversibelt inngrep mot kritisk infrastruktur?

Å ta vare på natur, kutte utslipp og samtidig utvikle boliger, næring og infrastruktur beskrives ofte som en samfunnsfloke: et sammensatt problem uten enkle svar, som krever bredt samarbeid.

Slike floker løses ikke ved at informasjon sendes fra ett punkt til et annet. Kunnskapen blir først beslutningsrelevant når den tolkes i fellesskap – når administrasjon og politikere sammen gir den mening i sin kommune.

Organisasjonsforskere kaller dette sensemaking, eller meningsskaping. Mening skapes i fellesskap; den overføres ikke ferdig fra én part til en annen. Og det er nettopp arenaer for slik meningsskaping som mangler i de fleste kommuner.

«Når områder blir satt av til utbygging i overordnede planer eller reguleringsplaner uten tilstrekkelig kunnskap, kan det skape forventninger om utbygging som er vanskelig å endre senere. Selv om nye kartlegginger viser at områdene har betydelige naturverdier.»

RIKSREVISJONEN (2026, s. 143)

Da blir Riksrevisjonens funn lettere å forstå. Sen involvering, manglende politisk vilje, konflikter og omkamper. Det skyldes ikke bare for lite kunnskap i systemet. Det viser at kunnskapen ikke rekker å bli felles eiendom mellom fagfolk og politikere før valget tas.

Eksempelet Agder: Floken kan løses opp

I Agder har fylkeskommunen sett spenningen mellom utslippskutt og naturmangfold på den ene siden, og industri, næring og boliger på den andre, som nettopp en slik samfunnsfloke. Og de har ikke bare satt navn på den – de har utviklet en måte å jobbe med den på.

Fylkeskommunen har utviklet politiske arbeidsverksteder for kommunene sine, blant annet på invitasjon fra Evje og Hornnes og Åseral.

Erfaringen er at verkstedene skaper engasjement og eierskap blant de folkevalgte, og setter planarbeidet på dagsorden for politikk og administrasjon samtidig.

Verkstedene er tilpasset virkeligheten i norske kommuner. De folkevalgte er generalister og stor sett deltidspolitikere, med begrenset dybdekunnskap innen det naturfaglige. Både politikere og administrasjon har lange sakslister.

Da er det urealistisk – og unødvendig – å kreve at alle leser seg opp på et tungt kunnskapsgrunnlag før møtet. Gode verksteder bygger i stedet på enkle, visuelle oppgaver der alle har det samme materialet foran seg, og der arbeidet handler om å sortere og prioritere sammen.

Den felles forståelsen skapes i rommet, ikke i forkant.

Poenget er ikke å viske ut skillet mellom politikk og administrasjon, eller å flytte beslutninger inn i gråsonene. Vedtaket skal fortsatt fattes i formelle organer. Poenget er at det som mates inn i vedtaket, bygger på en delt forståelse av naturen og valgene.

Riksrevisjonen har vist at oppgaven er stor, og at ingen kommune bør stå alene. Vi tror fortsatt at menneskene ute i kommunene er best skikket til å ta beslutningene om sin egen natur. Men da må kunnskapen få bli mening. I fellesskap.